Jesus har vært der, totalt istykkerlevd

"Jesus har vist oss en Gud som tar imot tilbedelse av istykkerlevde mennesker."

sitat Karsten Isachsen

~

Han var i Guds skikkelse, men så det ikke som røvet gods å være Gud lik.

7 Han gav avkall på sitt eget, tok på seg en tjeners skikkelse og ble mennesker lik.

I sin ferd var han som et menneske;

8 han fornedret seg selv og ble lydig til døden, ja, korsets død.

9 Derfor har Gud høyt opphøyet ham og gitt ham navnet over alle navn,

10 for at hvert kne skal bøye seg i Jesu navn, i himmelen, på jorden og under jorden,

11 og hver tunge bekjenne:

Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære!

Fil 2,6-11

~

Gud tar imot tilbedelse fra istykkerlevde mennesker, fordi Jesus selv ble istykkerlevd, og kjente det på kroppen. Slik ble han prøvet i alt, til og med hvordan det kjennes når livet er i ferd med å gå helt i stykker. Han har vært der. Det sterkeste av alt var at han var der helt frivillig. Jesus gikk i total lydighet. Det er derfor forfatteren av filipperbrevet kan skrive: "Lydig til døden, ja korsets død".

~

Det stopper likevel ikke der, selv om han på korset seiret over synden demonstrerte Gud sin makt over døden ved å reise ham opp fra det døde.

Vår alles synd levde istykker Jesus Kristus, men på oppstandelsesdagen levde han istykker døden.

~

Derfor skal hver tunge bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders Ære!

Legg Herren til grunn, ikke bare ha ham med

Matt 6,33:

Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg.

Jesus har lovet at han alltid vil være med oss. Han vil lede oss, og passe på oss.Han vil ikke bare være med oss. Han vil være grunnpilaren i alt vi gjør og foretar oss. Jesus vil ikke bare at vi skal starte dagen med ham, og kansje avslutte dagen med ham, eller tenke på ham en gang i uken. Han vil være med på alt vi gjør. Paulus sier det slik til Efeserene:

Ef 6,7: Gjør tjenesten med iver, som for Herren og ikke for mennesker.

Tenk for en måte å tenke på. Det vi gjør, det skal vi gjøre som om det var for Gud selv.Det gjelder vårt arbeid, eksamensforbredelser, og omgang med mennesker. Still deg spørsmålet: Ærer dette Herren?

Bruk de første minuttene av eksamenen til å legge den i Herrens hender.

Ta med Herren på jobben, og be for det arbeidet du gjør, at han må velsigne det.Og ikke minst, gjør alt du gjør grundig.

hvis du skulle vasket et lokale før kongen kom, ville du da latt det ligge igjen møkk på gulvet?

Søk først Guds rike, ta ham med på det du gjør, la deg lede inn i de oppgavene han har for deg. Søk Guds rike, ikke bare først, men hele tiden, så skal du se at du får alt det andre i tillegg.

Trosforbilder

Det har akkurat vært Allehelgensdag. En av lesetekstene denne dagen er hentet fra Johannes Åpenbaring 7.9-17.

Her kan vi lese om de som har kommet ut av den store trengsel. Det er de som har blitt forfulgt for sin tro, torturert, kastet i fengsel, blitt drept, eller på annen måte opplevd store trengsler.

Allehelgensdag er dagen for å minnes de som har gått forran oss. De som nylig har gått bort, og de som vi bare hører historiene om fra gammel tid. Alle er de forbilder på en eller annen måte. Laurentsius som heller ville la seg grille enn å forlate troen. Kirkefedrene som satte ord på trosbekjennelsene som de aller fleste kirker har felles. Luther som satte frelsen ved tro alene i fokus, og mange andre som på særskilt måte har vært med å spre evangeliet om Jesus.

De var alle mennesker, og hadde sine feil og mangler, som Sogneprest THV. Klaveness skrev i "Nye Predikner" 1915 om Luther: "Det lar sig ikke negte - hans egne skrifter vidner derom- at han skattet noksaa sterkt til sin tids raahet og overtro. Men en Guds mand var han(Luther) likefuldt, en troskjæmpe uten like."

Der ligger mye av sannheten. Ingen mennesker har levd på en slik måte at de til alle tider og inn i alle situasjoner lever rett. I dag kan vi tolke det noen gjorde for flere 100 år siden som total råskap. Like fult er de der som tok imot frelsen, forran tronen og lovsynger Gud, for de har fått sine klær vasket i lamets blod.

La oss som kommer etter også få renset våre klær i Lammets blod, og være med i lovsangen til evig tid.

Ringmerking

Foto: ringmerking av blåmeis, Anders Røynstrand

Følger du med på ut i naturen på NRK 1 på tirsdager? Ikke det? Da har du virkelig gått glipp av noe, her viser de masse gode dokumentarer fra norsk natur. Fra tid til annen så dumper de borti temaet ringmerking. Ringmerking er en metode for å forske på fugler. Ringmerking består i korte trekk i å sette en ring rundt foten på en fugl. På denne ringen er det preget inn et unikt nummer, slik at det blir en slags ID for fuglen. Ringmerkeren noterer ned nummeret på ringen + en masse data om fuglen i en bok, for så å slippe den løs igjen. Etter en stund kan det være at en annen merker fanger den samme fuglen, og da kan denne merkeren lese av ringen, og se hvem fuglen er merket av. Men den andre merkeren kan ikke fjerne ringen og sette på sin egen.

Andre som er ringmerket kalles ofte for ektepar, der er ringen et tegn på at de tilhører hverandre for resten av livet, og at de skal elske å ære hverandre helt til de blir skilt av døden.

Jeg er også merket, ikke med ring sånn som fuglene eller ektefolk, men med korsets merke. Det skjedde i dåpen, og skulle noen finne meg, så kan de se at jeg har korsets merke, og at det er Jesus jeg tilhører. I sin merkebok har også Jesus skrevet ned alt han vet om meg. Det er godt å tenke på at om noen andre skulle komme til å finne meg, så er det ingen som kan ta av det merket jeg allerede har fått.

Når en har fått det merke på seg, så trenger en ikke å være redd for at vi ikke strekker til, eller at noen skal komme og føre oss bort fra Gud. I Josva 31.6 står det:

”Vær modige og sterke! Vær ikke redde, og la dere ikke skremme av dem! For Herren din Gud går med deg. Han slipper deg ikke og svikter deg ikke.”

Paulus sa det på en måte som er verdt å pugge utenat:

For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er, eller det som kommer, eller noen makt, 39 verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.

Romerne 8.38-39

Så uansett hva som skjer, om du blir mobba, ikke føler at du tror nok, ting skjærer seg, føler at du ikke strekker til eller at noen rundt deg sier at det ikke finnes noen Gud, ja så husk at du er merket med korsets merke, og det er ingenting som kan skille deg fra Jesus, fordi han slipper deg ikke og han svikter deg aldri!

Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon.

Derfor sier jeg dere: Vær ikke bekymret for mat og drikke som dere må ha for å leve, og heller ikke for klærne som kroppen trenger. Er ikke livet mer enn maten og kroppen mer enn klærne?

Matt 6,24-25

Kast alle bekymringer på ham, for han har omsorg for dere.

1 Pet 5,7

<Vær ikke bekymret> sier Jesus. Det kan høres ut som et bud vi som "gode kristne" må holde. Etter en dag med bekymringer, så skal vi legge oss med dårlig samvittighet fordi vi var bekymret, og så blir vi bekymret fordi vi ikke vet hva vi skal gjøre med bekymringene våre.

Det er ikke slik det er, Gud ønsker å ta alle bekymringer på seg, det er ikke et bud, men et tilbud. Hvis vi vil kan vi legge bekymringene over på Gud, og bare hvile i hans omsorg.

Likevel ligger det en liten formaning i tekste også. "Du kan ikke tjene både Gud og Mammon". En trenger ikke være forsker for å finne ut at mye eindeler og rikdom gir mer bekymring, Martin Luther sier det slik: Det som ditt hjerte henger ved og setter sin lit til, det er altså din gud.

Setter du din lit til penger, og ikke Gud, så øker din bekymring, og ditt hjerte henger seg fast ved din rikdom. Da kan det bli til din gud. I stede oppfordres vi til å legge all bekymring på ham som har omsorg for oss, også vår "mammon".

Hvorfor er det viktig med ydmykhet?

Joh 3,30 Han skal vokse, jeg skal avta.

Døperen Johannes hadde forstått noe. I lengre tid hadde han virket som døper, og prekt om messias komme og omvendelse. Nå minker oppslutningen rundt ham, og disipplene hans er bekymret. Det er da Johannes uttaler disse ordene: Han skal vokse, jeg skal avta.

Hvordan føles det hvis andre tar vår plass?

Jeg må innrømme at det noen ganger kan føles tungt.

Likevel er det meget viktig i arbeid i Guds rike.

Skal Guds rike vokse er det viktig at vi ikke gjør oss selv uunverlige.

En må alltid ønske andre velkommen, selv når de kan true din plass.

Kan de true din plass, så er det faktisk du som må ønske dem velkommen.

Da er det du som må sørge for at den nye kommer inn i din plass på en god måte,

og kansje gjøre en bedre jobb en deg,

og kansje til og med få æren for jobb du har gjort.

Kansje har du sådd, også kommer en annen å høster.

Når det gjelder arbeid i Guds rike, kan vi ikke ha fokus på en selv.

Da kan arbeidet stå og falle på en person.

I Guds rike er det Gud som skal i fokus,

også må vi støtte hverandre inn i de tjeneste Gud kaller hver enkelt til.

nåde

Du ser alt jeg ikke er, men vil være
Du ser alt det som jeg gjør, men ikke vil
Kjære Gud jeg ser det mer og mer
Jeg strekker bare ikke til

Så jeg klamrer meg til nåden
Og jeg søker dine øyne
Takk Jesus for din kjærlighet,
at du møter mine

Jeg vil så gjerne gjøre alt helt rett
For å vise at jeg elsker Deg
Men kjære Gud, jeg ser det mer og mer,
min stige rekker ikke opp

Så jeg klamrer meg til nåden
Og jeg søker dine øyne
Takk Jesus for din kjærlighet,
at du møter mine

Sangen "jeg klamrer meg til nåden" er en enkel sang, men har et meget sentralt innhold.
Hverdagen er full av ting en ikke vil, men gjør like vel. En sier ting en ikke mener, og en prøver så godt en kan å gjøre det som er rett... Men en strekker bare ikke til.
Det er da det er så godt å kunne klamre seg til nåden. Jesus døde for oss nettop fordi ingen strekker til.

Så kan en søke Guds øyne, det er kjærlige øyne som avslører hver minste tanke, og som kjenner alle deler av livet. Så kan vi få kjenne Jesu kjærlighet i det han møter våre øyne. Når en møter Jesu kjærlige øyne, så vet en at synden er tatt bort. korset har seiret, og vi kan få en ny sjanse på tross av at vi ikke strekker til.

Ef 2,8-9 For av nåde er dere frelst, ved tro.
Det er ikke deres eget verk, men Guds gave.
9 Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal rose seg.

følge Gud slik som Moses

I tro nektet Moses, da han ble stor, å være en sønn av faraos datter.
Han ville heller lide vondt sammen med Guds folk enn leve en kort tid i syndig nytelse. Hebreerne 11, 24-25

Tenk for en viljestyrke.I dagens norske samfunn er det ikke bra å snakke om å fornekte seg selv.Moses er her et viktig forbilde.I stede for nytelse og et godt liv,valgte han å vandre gjennom mange prøvelser sammen med israelsfolket.

Det er jo dette Jesus ber oss om.Luk 9,23; Så sa han til alle: «Den som vil følge etter meg, må fornekte seg selv og ta sitt kors opp hver dag, og følge meg.

Tenk om vi klarte å fornekte oss selv, plukke opp korset, og følge Jesus hver dag.

Kristus alene

Jeg var innom flyplasskapellet på Gardermoen. Et fint stilrent kapell med enkel innredning. Det var satt frem noen stoler, det var en plass til tenne lys og til ettertanke, og det var et alter hvor det lå en bibel. Ved siden av bibelen lå en koran, og i et hjørne lå det to bønnetepper vendt mot mekka.

Kapellet på gardermoen er ikke et rent kristent kapell. Selv om det het chapell på engelsk, og det var et symbol med en som satt på kne og ba, så var det et multireligiøst rom. På norsk sto det "stille rom". En mer passende tittel en den engelske.

I et svensk fengsel gir de tilbud om et 30 dager langt retrit mot slutten av soningstiden i en slags klosterlignende tilværelse. Fangene som var med på prosjektet fortalte at de ble roliger, og så mer frem til hverdagen utenfor murene. Det hele var ledet av en prest som viet seg til dette arbeidet. De hadde faste rytmer og bønnetider som et vanlig kloster, og hele opplegget så meget bra ut, og fangene virket meget fornøyd. I bønnestundene kunne de bruke en bønnebok, ha stille bønn, eller praktisere yoga eller meditasjon. Når jeg leste dette fikk jeg meg et lite støkk. Det kom tydelig frem at det ikke var så farlig hvilke religion man plukket fra bare det gav en stille selvransakende stund, eller en personlig religiøs opplevelse. (kilde: Eriksson, Emanuel: Bønnecelle ved soningens slutt, Strek nr 2 2009 side 14-17;vårt land, Oslo 2009)

Nyreligiøsitet, religiøse metoder for å kjenne Guds nærvær, og vektlegging på hva "Gud kan gjøre for deg" er sterke strømninger i tiden. Hva er viktigst? Religiøsitet og religiøse opplevelser? eller er det hva Paulus minner oss om i 1 Kor 2,2:

For jeg hadde bestemt at jeg ikke ville vite av noe annet hos dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet.
<Gal 3,1;6,14>

Jeg er ikke i tvil. Det viktigste er hva Gud har gjort for oss gjennom sin sønn på korset. Bare i det ligger frelsen til det evige liv. Det er ikke noe vi kan gjøre som å fremprovosere religiøse stemninger eller finne de rette "metodene" for å søke Gud. I alle fall ikke blande inn andre religioner i Gudstilbedelsen.

Faktum er at det bare finnes en vei:

Joh 14,6: Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.
<1,14;10,9;11,25>

Det finnes altså bare en vei til frelse, og et budskap vi skal forkynne: Evangeliet om Jesus Kristus.

Sannhet

Ef 6.13-14: ta derfor på Guds fulle rustning, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt. 14 Stå da fast! Spenn sannhetens belte rundt livet og kle dere i rettferdighetens brynje,

Paulus oppfordrer i Efeserbrevet til å spenne sannheten som belte om livet. På Paulus sin tid gikk de med sie sjortler. Skulle du gjøre noe, så måtte du spenne beltet om livet slik at du ikke snublet i sjortelen. I arbeid med Guds rike er det viktig å leve i sannhet. Dette høres forsovidt logisk ut, men det er viktig å være bevisst, fordi det er krefter som jobber så godt de kan mot Guds rike. Et meget viktig verktøy de bruker er å gjøre folk sløve og likegyldige i forrhold til hva som er sant.

Det er bare en sannhet, en vei, og et liv vi kan leve. Det er Jesus kristus, korsfestet og oppstanden.
joh. 14.6 Jesus sier: <jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg.>

Du vil møte mange "sannheter", du vil også finne at det alt for ofte er alt for lett å fortelle en liten løgn eller halvsannhet. Her vil vi alle falle, og det er viktig å gå til Gud med det når vi ser hva vi har gjort og hvor vi er på veg. Bare slik kan vi havne på rett kjøl igjen. Tal sant så godt du kan. Lev sant, slik at det er sammsvar mellom hvordan du lever, og hva du tror. Hold deg til sannheten, som er Jesus Kristus. Bare slik kan du ungå å snuble. Skulle du snuble så vend deg til Jesus, så reiser han deg opp igjen.

Oppmuntre hverandre

 Dere skal oppmuntre hverandre hver dag,

så lenge det heter «i dag»,

for at ingen av dere skal la seg bedra av synden og bli forherdet. 

Hebr 3,13

  

Er det ikke herlig? Tenk å oppmuntre hverandre hver dag, komme med gode kommentarer og oppmuntringer fra bibelen eller fra det levde liv som kristen. 

Tenk om vi var flinkere til å lete etter de gode anledningene, og de gode oppmuntringene, og minne hverandre på hva Gud har gjort for oss, og hva hans kjærlighet betyr for oss.

La oss gripe anledningene, og gripe dagen slik at vi ikke blir forrherdet av synd og sløvhet, men blir innspirert, motivert og styrket i troen, av å være i hverandres fellesskap, og komme med gode ord til hverandre.

 

 For øvrig, brødre: Gled dere i Herren!

Jeg blir ikke trett av å gjenta det,

og det er det tryggeste for dere. 

Fil 3,1

Ubetinget kjærlighet

Joh 21,15-17 Da de var ferdige med måltidet, sier Jesus til Simon Peter:

«Simon, sønn av Johannes, elsker du meg mer enn de andre her?»

Han svarte: «Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær.»

Jesus sier til ham: «Fø mine lam!»

16 Igjen, for annen gang sier han: «Simon, sønn av Johannes, elsker du meg?»

«Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær,» svarte Peter.

Jesus sier: «Vær hyrde for mine sauer!»

17 Så sier han for tredje gang: «Simon, sønn av Johannes, har du meg kjær?»

Peter ble bedrøvet over at Jesus for tredje gang spurte om han hadde ham kjær, og han sa:

«Herre, du vet alt; du vet at jeg har deg kjær.»

Jesus sier til ham: «Fø mine sauer! 

 

 

Dette skjedde kort tid etter Peter hadde fornektet Jesus, og bannet på at han ikke kjente Ham.

Se hvordan Jesus møter Peter, ikke med spørsmål om han vil love å holde alle bud og forskrifter, ikke med formaninger eller ord om at han må forbedre seg. Nei, Jesus spør om Peter elsker ham.

Jeg har sett for meg, at jeg frir til verdens beste Jente. Tenk om hun da svarer: Ja jeg vil gifte meg med deg, jeg skal lage mat og stelle i huset, sørge for at du får et godt liv, og være en god mor for barna vi får... Men, hjertet mitt får du ikke, det tillhører en annen.

 

Jeg vet ikke om jeg ville ha giftet meg med henne. Jeg kunne sikkert fått et overfladisk ok liv, men uten kjærligheten, så vil livet være tomt, og hun ville ikke vært min.

 

Sånn lurer jeg på om Gud av og til kan føle. -Jeg gir penger til de fattige, og jeg forkynner Guds ord. Jeg har til og med en god moral. Men det er ikke det Gud spør etter, han spør: Elsker du meg mer enn alt annet?

 

All kristen moral, og hele det kristne livet bygger på denne kjærligheten. Hadde min tro først og fremst vært avhengig av gjerninger og moral, så kunne jeg like gjerne holdt meg til Humantisk forbund. De har da gode leveregler, og en god moral som de aller fleste liker. Det er bare det at det er totalt meningsløst.

 

Paulus sier det slik i 1. kor13:

  

1 Kor 13,1-3 Om jeg taler med menneskers og englers tunger,

men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle.

2 Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap,

om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet.

3 Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, om jeg gir meg selv til å brennes,

men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet.

  

Uten kjærligheten i bånn er det ingen ting. Gud ønsker at vi elsker han mer enn alt annet. Vi kan legge ned alt, og komme og bare kjenne Guds kjærlighet, og på ny få elske han tilbake, så skal våre liv få være et resultat av denne kjærligheten.

  

1 Kor 13,13 Så blir de stående, disse tre: Tro, håp og kjærlighet.

Men størst blant dem er kjærligheten.  

Refleksjoner over "Lystbetont" og "selvrealisering"

Jeg må innrømme at jeg har fått et par ord i vrangstrupen, eller den positive "klangen" ordene har fått.

La meg få begynne med ordet Lystbetont. En holdning om at alt man gjør skal være lystbetont, og at man skal kjenne etter hva man har lyst til. En skal ikke nekte seg noe, og følge lystene.

Hvis alt en gjør skal være styrt av lyst, og en skal følge lystene sine, så tror jeg norsk arbeidsliv hadde gått dukken, enda flere familier hadde blitt oppløst, flere hadde vært rusavhengige, og antall voldtekter hadde økt. 

Hvor blir det av Jesu oppfordring i Matt 16,24: Da sa Jesus til sine disipler: Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg.

En som vil være Jesu disippel må faktisk fornekte seg selv, og se hva som er Guds vilje. Å leve som Jesu etterfølger, er ikke å leve ut lystene i kroppen som Gud har skapt, men å leve i kamp med den. Fordi vi er i utgangspunktet syndere, og kroppen vår vil ikke det som er godt. Paulus sier det slik i Gal 5,17 For vår onde natur står med sitt begjær Ånden imot, og Ånden står imot vår onde natur. De to ligger i strid, slik at dere ikke er i stand til å gjøre det dere vil.

Som en Jesu etterfølger lever man faktisk i kamp med seg selv. Ånden vår i strid mot det onde i oss. Å ta sitt kors opp handler om å følge Jesus på lidelsens vei, og kjempe mot det onde, og da bør man starte med seg selv.

Selvrealisering er det andre ordet jeg har litt i vrangstrupen. Jeg synes det høres egoistisk ut. 
Det å realisere seg selv har blitt så viktig. En skal prøve å komme så "høyt" som mulig selv. Gjøre akkurat det en selv har lyst til. Det er jo ikke i seg selv feil, men når det går utover de rundt blir det for meg feil. For å komme opp må jo noen være lenger nede. Jeg synes ikke det samsvarer helt med det idealet Jesus viste da han vasket disiplenes føtter. Og ikke minst det ideale han viste på Korset da han faktisk tok på seg all vår synd. 

Selvrealisering blir vanskelig i den menighetstankegangen Bibelen har med at vi er et legeme med forskjellige lemmer. Vi er skapt for å utfylle hverandre i et fellesskap, ikke komme til topps i en karriærestige og heve oss over hverandre. 

La oss ha fokus mot Jesus slik Paulus sier det i Hebr 12,2 med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus. For å få den glede han hadde i vente, tålte han korset uten å bry seg om vanæren, og nå har han satt seg på høyre side av Guds trone.

For et fantastisk forbilde Jesus var og er.

La Jesus få jobbe

Jesus ta meg som jeg er, jeg kan bare komme slik.
Før meg nærmere til deg, ta så bort mitt hat og svik.

Gjør meg til en edelsten,
varsomt slipt, og lutret ren.
Lys fra Jesus stråler fram.
Gi all ære til Hans navn.

 

Det er bare en måte vi kan komme til Jesus. Vi kan bare komme akkurat sånn vi er. Har du derimot tenkt å forbli slik du er, så er ikke Jesus den rette å komme til.  

Å komme til Jesus slik du er, er begynnelsen på et spennende og utfordrende liv fult av motstand og utfordringer. Lar du Jesus få jobbe, så begynner han å slipe og pusse, Lute og rense. Alt stygt og gammel møkk må vekk.

 

Jesus har tatt på seg all synd og skyld, og tatt straffen for alt ondt. Derfor er det med stor frimodighet vi kan komme til jesus og legge fra oss vår synd og alt som plager oss. Og la han beynne å slipe av gamle vaner og levesett som ikke tjener til det gode. Det koster, og det kan gjøre vondt å bli slipt og pusset på. Resultatet derimot er desto bedre. For da skinner kjærligheten Gud har lagt ned i oss gjennom, og folk rundt kan få se glimt av Jesus.

Takk Gud under alle forhold

Takk Gud under alle forhold! For dette er Guds vilje med dere i Kristus Jesus.

1 Tess 5, 18

Bildet viser et rådyr som kom løpende forbi mens jeg satt og så på fugler. Det er utrolig hvordan Gud liksom sier hei gjennom skaperverket sitt : )

Livet er ikke alltid like lett, og den siste tida har det for min del vært ganske stressende og vanskelig. Jeg har mye og gjøre på skolen, frister på innlevering av undervisningsmateriell til et ledertreningskurs nærmer seg faretruende fort, det er vanskelig å få ledere på leir, ei god venninne er på sykehuset etter ei bilulykke, og ei anna har akkurat mista dattera si, på jobben krever de sitt, osv. osv. osv.
Så for å puste ut litt, og samle litt krefter, så gjør jeg det en hver med respekt for seg selv ville gjort, nemlig gå ut i skogen og ringmerke fugler. Akkurat det har jeg gjort i dag. Og mens jeg satt der og så på fuglene, så tenkte jeg gjennom ukas problemer, og alt jeg har å bekymre meg for. Jeg begynte å be til Gud for det, og det var da dette bibelverset dukket opp i hode mitt.

Takk Gud under alle forhold!

Og det var akkurat det jeg begynte med, takke Gud. Jeg takket Gud for at jeg har en studieplass, og har muligheten til å studere; at min undervisning kan være til nytte for andre; at det kommer 61 unger på leir for å høre om Jesus, og gjøre det morsomste jeg vet, nemlig merke fugler; at venninna mi er på bedringens vei, og kan begynne å studere igjen til høsten; at Gud har vært med familien som har mistet datteren sin; at jeg har en jobb jeg trives med; og sånn fortsatte jeg til jeg ikke kom på mer. Det som skjedde var litt merkelig, fordi jeg kjente at ettersom jeg takka Gud, så forsvant bekymringene mine en etter en. Ikke det at alt løste seg, men jeg ble mindre bekymret og fikk mer og mer krefter til å gyve løs på oppgavene. Det var skikkelig deilig.

Jeg vet ikke hvordan du har det i dag, kanskje har du mye å gjøre, eller lite; kanskje er livet greit, og kanskje er det tøft akkurt nå. Uansett så vil jeg anbefale deg å sette deg ned, tenke gjennom alt det som er tungt og vanskelig, også ber du for det. Etterpå takker du Gud, takk ham for det du har å gjøre, takk ham for venner og familie, og takk ham for at han er der, og tar seg av deg. Det er utrolig hva som skjer når en takker :o)

Nå har jeg ikke tenkt å skrive mer, fordi jeg skal akkurat til å spise en stor porsjon med pytt i panne, mens jeg ser på en dårlig Steven Segal film : )

Kos deg med å takke Gud.

Totalt omgitt

Bakfra og forfra omgir du meg, du har lagt din hånd på meg. Sal 139,5

Et kort men et veldig godt vers. Gud er alltid med oss. Han omgir oss på alle kanter både i tid og rom. Før du har sagt et ord, så vet Gud det. Før du har gjort en bevegelse så er han der sammen med deg. Han er med alle dager. Når du ser tilbake på det som har vært, så er han også der. Du er aldri forlatt, men høyt elsket og støttet av Universets herre og skaper.

Gud er ikke bare en som omgir deg, han legger også sin hånd på deg. Han er virkelig tilstede og griper inn, rettleder, trøster og viser omsorg. Det eneste du trenger å gjøre er å se etter. Ta en titt rundt deg og se, se tilbake på det som har vært, be en bønn. Gud er der.

Han er alltid til stede uansett hvordan du har det. Det kommer ikke ann på hvordan du føler. Om du er trist eller glad, fornøyd med deg selv, eller bærer på skyldfølelse. Gud er der, han vil legge sin hånd på din skulder og være med deg, han er klar til å ta imot hva du enn bærer på, for han vet det.

Han kjenner deg, han kjenner deg faktisk bedre enn du gjør selv. La han som har skapt deg få slippe til med sin hånd, så skal du se store ting skje, du skal få komme helt nær universets Herre og kjærlighetens opphav.

Ta ansvar

Matt 7,3 Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til?

Har du lagt merke til at det er lettere å kritisere andre, enn å lete etter feil hos seg selv? Eller hvor lett det er å bli sint eller forlegen hvis andre prøver å rettlede deg?

Det er ikke bare moralsk rett å begynne med sine egne feil. Det gjør faktisk at du kan fjerne deler av bjelken i øyet ditt slik at du kan se klarere. Alle våre feiltrinn og synder legger et slags slør for øynene slik at vi ikke helt klart ser hva som er rett lenger. Fastetiden er en tid også for selvransakelse ut fra Guds ord. En gyllend mulighet til å fjerne bjelker. Det er en smertefull prosess, og en blir aldri helt ferdig med bjelkefjerning, for det kommer stadig nye. men det er karakterbyggende og en god hjelp.

Matt 7,5 Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av din brors øye.
Så opdager vi kanskje at noe er feil, men ser det ikke hos oss selv, men hos et medmenneske. Skal vi ikke da si fra? Hvis en bror synder skal du rettlede ham, støtte og hjelpe igjennom problemene. Gjør du det, så vil kanskje denne broderen også kunne hjelpe deg med å plukke ut rester av bjelken din som du ikke ser selv. Sammen kan dere bygge karakter, ikke bli overmennesker som er uten feil, men leve nærmere Guds vilje, og nærmere folk rundt dere.

skam og evangelium

Rom 1,16-17
 For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for alle som tror, jøde først og så greker.
 17 For i det åpenbares Guds rettferdighet, av tro og til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro.

Det å skamme seg over evangeliet er vel noe vi alle av og til kan kjenne oss igjen i. Jeg må innrøme at jeg ikke alltid synes det er helt lett å si at jeg tror på evangeliets budskap. Når jeg møter folk som har et negativt intrykke av kristendommen, er det serlig lett å skamme seg over å være kristen.

Noe av det vi trenger i dag er tydlighet. Det har blitt forbudt å hevde at man har sannheten, for da er man intolerant. Toleranse blandes litt for ofte sammen med det å ikke ha et standpunkt. Respekt er ikke å mene det samme som, eller å si at "det du tror er riktig det også."

Som kristen mener jeg faktisk at andre religioner og livssyn tar feil. Er jeg da intolerant? Jeg klarer da å møtte andre mennesker som ikke deler mitt livssyn uten at de klager på min intoleranse. 

Av og til har jeg en følse av at jeg burde skamme meg over evangeliet. "Det har jo skjedd så mye vondt i kristendommens navn"  "Kan du virkelig tro på det der?"

Jeg kan ikke vitenskapelig bevise Gud, til det er han for stor. Men jeg må si at jeg tror på Gud, og er stolt av det. 

Jeg kan ikke komme på et eksempel hvor folk har blitt frelst av at noen skammer seg over evangeliet. Det er ikke der frelsen ligger. For evangeliet er guds kraft til frelse. Det er ved tro at man blir frelst, hvis vi ser hvor stort dette er, så blir de mennesklige utfordringene vi møter ganske små.

Glødende kull

Rom 12,20 Men det står også:
 Er din uvenn sulten, så la ham få mat,
 er han tørst, så la ham få drikke.
 Gjør du det, samler du glødende kull på hans hode.

Dette bibelverset har vært motivasjon for meg til å streve etter å gjøre godt, også mot dem som ikke var gode mot meg. Jeg tenkte at jeg da samlet glødende kull på deres hode, og det kan ikke være veldig behagelig. Altså var jeg i bunn og grun motivert ut fra ønske om å skade.

Dette ble sent i høst knust totalt under en forelesning på NLA. Spørsmål om hva det egentlig vil si å "samle glødende kull på hans hode" ble reist.

På Jesu tid var det å ha ild i huset meget viktig, som varme, og til matlagingen. Det ble sett på som skjødesløst hvis en lot glørne slokke slik at du ikke kunne få fyr igjen. Da viste du at du ikke kunne ta vare på ditt hus. Derfor begravde de det glødende kullet i asken slik at det skulle holde seg.

Hvis du skulle være så uheldig at glørne skulle slokke, ble du nøtt til å få noen glør av en nabo. Hvis du var heldig, så var dette en god nabo.  Som samlet glør til deg i et tøystykke, slik at du kunne bære det hjem. Var det en veldig god nabo, så fortalte han det ikke til noen heller, for da hadde han sværtet ditt rykte.

Det å samle glødende kull på noens hode er da en meget god gjerning. Det er ikke slik jeg lenge trodde, at da svidde du hode til vedkommende. Gud vil ikke under noen omstendigheter at vi skal ha onde baktanker. Han vil at vi skal være tværs igjenom gode, også mot dem som ikke er gode mot oss.

Noe av Guds storhet

Åp 4,8-11 Hvert av de fire vesener hadde seks vinger, og overalt hadde de øyne, både rundt om og under vingene. Natt og dag roper de uten stans:

Hellig, hellig, hellig

er Herren Gud,

Den Allmektige,

han som var og som er

og som kommer

9 Hver gang de fire vesener priser og hyller og takker ham som sitter på tronen, han som lever i all evighet, 10 faller de tjuefire eldste ned for ham som sitter på tronen, og de tilber ham som lever i all evighet. De kaster sine kranser fram for tronen og roper

11 Verdig er du,

vår Herre og Gud,

til å motta all pris og ære og makt.

For du har skapt alle ting,

du ville det,

og de ble til, skapt av deg.

Sånn skal noe av lovsangen i himmelen lyde. Johannes Åpenbaring er mye spennende og skummel lesing, og du ser noe av Guds storhet. Han skal tilbes døgnet rundt.

Sal 144,3-4

Herre, hva er vel et menneske,

siden du kjennes ved det,

et menneskebarn,

siden du bryr deg om det?

4 Mennesket er som et vindpust,

dets dager som en flyktende skygge.

I forrhold til Gud er vi mennesker ganske små, og det store paradokse her er at Gud bryr seg om oss, han kjenner seg ved oss. Tar du en titt på stjernehimlen og ser vrimlen av stjerner, så kan du prøve å tenke deg hva som er bakenfor den bakerste stjernen. Bak den bakerste galaksen. Der finnes det en begrensning i våres hjerne. Vi klarer ikke fatte uendlig størrelse.

På samme måte er det med tid, vi klarer ikke tenke oss evigheten.

Hvoran kan vi da klare å fatte Gud som skapte begge deler?

Likevel bryr han seg uendelig mye om oss.

Bønnen og Gud

Hvorfor svarer ikke Gud på Bønn? Hvorfor blir ikke alle syke helbredet? Og hvorfor er det noen som kan be om helbredelse, og ting skjer, mens ingenting skjer når andre ber?

Dette er spørsmål jeg har blitt møtt med flere ganger, og av og til møter jeg mennesker som har en holdning nær den at Gud skal tjene dem. Jeg tror det er holdninger vi alle av og til kan ta oss selv i å ha. At Gud ikke gjør som vi vil. Det er noe i at "den vanskeligste bønnen Gud lærte oss å be, er bønnen la din vilje skje." som sangen sier. Alt for ofte tror jeg vi på forhånd "vet" hva som er rett, også handler ikke Gud ut fra det.

Det har irritert mange at de ikke kan putte Gud i en ramme. Selv har jeg gjort flere forsøk på å "forstå" Gud, men kommet frem til at jeg ikke kan forstå det som er større enn meg selv. Jeg kan ikke forstå Evigheten, og ikke Uendligheten, og i allefall ikke han som står bak begge deler. 

Men, et stort men. Det er gått å være på lag med ham, få tilhøre ham, og vere under hans beskyttelse og i hans tjeneste. Bønn er for meg tid sammen med Gud, sammen med andre i felles bønn, men også alene i stillhet eller med ord. 

Fil 4,6-7 Vær ikke bekymret for noe! Men la alt som ligger dere på hjertet, komme fram for Gud i bønn og påkallelse med takk! 7 Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus. 

Tenk på det, når vi legger alt frem for Gud, så skal vi få Guds fred, og han skal bevare våre hjerter og tanker i Kristus Jesus.

Jeg får bare lyst til å si Amen

hater synden, elsker synderen

Guds dilemma er at han elsker oss syndere uendelig, men hater synden uendelig. Han vil ikke ha noe med synden å gjøre, men han vil ha alt med oss syndere å gjøre. Det var jo derfor Jesus kom. 

En ting som har fasinert meg, er hvordan Jesus møter synderene, og hvordan han omtaler synd.

Joh 8,7-11 Men da de fortsatte å spørre, rettet han seg opp og sa: "Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne." 8 Så bøyde han seg ned igjen og skrev på jorden. 9 Da de hørte dette, gikk de bort, den ene etter den andre, de eldste først. Til slutt var Jesus igjen alene med kvinnen som stod der. 10 Da rettet han seg opp og spurte: "Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?" 11 Hun svarte: "Nei, Herre, ingen." Da sa Jesus: "Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!" 

Dette er et utdrag fra historien om kvinnen som var grepet i ekteskapsbrudd. Her ser vi hvordan Jesus møter henne med godhet i det han sier "heller ikke jeg fordømmer deg" Jesus var faktisk den enest der som hadde rett til å kaste den første sten. Han kastet ikke stenen. I stede sa han: Gå bort, og synd ikke mer. Altså bekrefter han at hun hadde syndet, og sier at det hun har gjort var feil, men gir henne en ny sjanse til å forlate sitt syndige liv. Fantastisk. 

Vi har noe av det samme når Jesus møter Levi. En toller med venner som gikk under betegnelsen "syndere". Jesus setter seg til bords med dem...

...Mark 2,16-17 Da de skriftlærde blant fariseerne så at han spiste sammen med syndere og tollere, sa de til disiplene: "Han spiser sammen med tollere og syndere." 17 Jesus fikk høre det og sa til dem: "Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere." Her heller legger ikke Jesus sjul på at de er syndere, men han har alikevel fellesskap med dem. Han har faktisk fellesskap med dem på grunn av at de er syndere. 

Tenk om vi hadde turt å møte medmennesker på samme måte. Slik Jesus møtte den samaritanske kvinnen, som med glede utropte : Joh 4,29 "Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?" Hvis du kjenner historien, så vet du at det var ikke gode ting hun hadde gjort.

Når vi møter medkristne i dag, så synes jeg vi er litt for flinke til å ikke bry oss om synden. Det er faktisk ikke å vise at en bryr seg. De man bryr seg om stiller man krav til. Jeg vil at mine venner skal stille krav til hvordan jeg lever. Uten tilbakemelding får man ikke forandret seg.

Det er i disse tingene Jesus er så flink til å skille sak og person. Hater synden, elsker synderen.

Vi må kansje bli flinkere til å gi og å ta imot kritikk? og innse våre feil?