Refleksjoner over "Lystbetont" og "selvrealisering"

Jeg må innrømme at jeg har fått et par ord i vrangstrupen, eller den positive "klangen" ordene har fått.

La meg få begynne med ordet Lystbetont. En holdning om at alt man gjør skal være lystbetont, og at man skal kjenne etter hva man har lyst til. En skal ikke nekte seg noe, og følge lystene.

Hvis alt en gjør skal være styrt av lyst, og en skal følge lystene sine, så tror jeg norsk arbeidsliv hadde gått dukken, enda flere familier hadde blitt oppløst, flere hadde vært rusavhengige, og antall voldtekter hadde økt. 

Hvor blir det av Jesu oppfordring i Matt 16,24: Da sa Jesus til sine disipler: Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg.

En som vil være Jesu disippel må faktisk fornekte seg selv, og se hva som er Guds vilje. Å leve som Jesu etterfølger, er ikke å leve ut lystene i kroppen som Gud har skapt, men å leve i kamp med den. Fordi vi er i utgangspunktet syndere, og kroppen vår vil ikke det som er godt. Paulus sier det slik i Gal 5,17 For vår onde natur står med sitt begjær Ånden imot, og Ånden står imot vår onde natur. De to ligger i strid, slik at dere ikke er i stand til å gjøre det dere vil.

Som en Jesu etterfølger lever man faktisk i kamp med seg selv. Ånden vår i strid mot det onde i oss. Å ta sitt kors opp handler om å følge Jesus på lidelsens vei, og kjempe mot det onde, og da bør man starte med seg selv.

Selvrealisering er det andre ordet jeg har litt i vrangstrupen. Jeg synes det høres egoistisk ut. 
Det å realisere seg selv har blitt så viktig. En skal prøve å komme så "høyt" som mulig selv. Gjøre akkurat det en selv har lyst til. Det er jo ikke i seg selv feil, men når det går utover de rundt blir det for meg feil. For å komme opp må jo noen være lenger nede. Jeg synes ikke det samsvarer helt med det idealet Jesus viste da han vasket disiplenes føtter. Og ikke minst det ideale han viste på Korset da han faktisk tok på seg all vår synd. 

Selvrealisering blir vanskelig i den menighetstankegangen Bibelen har med at vi er et legeme med forskjellige lemmer. Vi er skapt for å utfylle hverandre i et fellesskap, ikke komme til topps i en karriærestige og heve oss over hverandre. 

La oss ha fokus mot Jesus slik Paulus sier det i Hebr 12,2 med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus. For å få den glede han hadde i vente, tålte han korset uten å bry seg om vanæren, og nå har han satt seg på høyre side av Guds trone.

For et fantastisk forbilde Jesus var og er.