Noe av Guds storhet

Åp 4,8-11 Hvert av de fire vesener hadde seks vinger, og overalt hadde de øyne, både rundt om og under vingene. Natt og dag roper de uten stans:

Hellig, hellig, hellig

er Herren Gud,

Den Allmektige,

han som var og som er

og som kommer

9 Hver gang de fire vesener priser og hyller og takker ham som sitter på tronen, han som lever i all evighet, 10 faller de tjuefire eldste ned for ham som sitter på tronen, og de tilber ham som lever i all evighet. De kaster sine kranser fram for tronen og roper

11 Verdig er du,

vår Herre og Gud,

til å motta all pris og ære og makt.

For du har skapt alle ting,

du ville det,

og de ble til, skapt av deg.

Sånn skal noe av lovsangen i himmelen lyde. Johannes Åpenbaring er mye spennende og skummel lesing, og du ser noe av Guds storhet. Han skal tilbes døgnet rundt.

Sal 144,3-4

Herre, hva er vel et menneske,

siden du kjennes ved det,

et menneskebarn,

siden du bryr deg om det?

4 Mennesket er som et vindpust,

dets dager som en flyktende skygge.

I forrhold til Gud er vi mennesker ganske små, og det store paradokse her er at Gud bryr seg om oss, han kjenner seg ved oss. Tar du en titt på stjernehimlen og ser vrimlen av stjerner, så kan du prøve å tenke deg hva som er bakenfor den bakerste stjernen. Bak den bakerste galaksen. Der finnes det en begrensning i våres hjerne. Vi klarer ikke fatte uendlig størrelse.

På samme måte er det med tid, vi klarer ikke tenke oss evigheten.

Hvoran kan vi da klare å fatte Gud som skapte begge deler?

Likevel bryr han seg uendelig mye om oss.