Totalt omgitt

Bakfra og forfra omgir du meg, du har lagt din hånd på meg. Sal 139,5

Et kort men et veldig godt vers. Gud er alltid med oss. Han omgir oss på alle kanter både i tid og rom. Før du har sagt et ord, så vet Gud det. Før du har gjort en bevegelse så er han der sammen med deg. Han er med alle dager. Når du ser tilbake på det som har vært, så er han også der. Du er aldri forlatt, men høyt elsket og støttet av Universets herre og skaper.

Gud er ikke bare en som omgir deg, han legger også sin hånd på deg. Han er virkelig tilstede og griper inn, rettleder, trøster og viser omsorg. Det eneste du trenger å gjøre er å se etter. Ta en titt rundt deg og se, se tilbake på det som har vært, be en bønn. Gud er der.

Han er alltid til stede uansett hvordan du har det. Det kommer ikke ann på hvordan du føler. Om du er trist eller glad, fornøyd med deg selv, eller bærer på skyldfølelse. Gud er der, han vil legge sin hånd på din skulder og være med deg, han er klar til å ta imot hva du enn bærer på, for han vet det.

Han kjenner deg, han kjenner deg faktisk bedre enn du gjør selv. La han som har skapt deg få slippe til med sin hånd, så skal du se store ting skje, du skal få komme helt nær universets Herre og kjærlighetens opphav.

Ta ansvar

Matt 7,3 Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til?

Har du lagt merke til at det er lettere å kritisere andre, enn å lete etter feil hos seg selv? Eller hvor lett det er å bli sint eller forlegen hvis andre prøver å rettlede deg?

Det er ikke bare moralsk rett å begynne med sine egne feil. Det gjør faktisk at du kan fjerne deler av bjelken i øyet ditt slik at du kan se klarere. Alle våre feiltrinn og synder legger et slags slør for øynene slik at vi ikke helt klart ser hva som er rett lenger. Fastetiden er en tid også for selvransakelse ut fra Guds ord. En gyllend mulighet til å fjerne bjelker. Det er en smertefull prosess, og en blir aldri helt ferdig med bjelkefjerning, for det kommer stadig nye. men det er karakterbyggende og en god hjelp.

Matt 7,5 Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av din brors øye.
Så opdager vi kanskje at noe er feil, men ser det ikke hos oss selv, men hos et medmenneske. Skal vi ikke da si fra? Hvis en bror synder skal du rettlede ham, støtte og hjelpe igjennom problemene. Gjør du det, så vil kanskje denne broderen også kunne hjelpe deg med å plukke ut rester av bjelken din som du ikke ser selv. Sammen kan dere bygge karakter, ikke bli overmennesker som er uten feil, men leve nærmere Guds vilje, og nærmere folk rundt dere.

skam og evangelium

Rom 1,16-17
 For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for alle som tror, jøde først og så greker.
 17 For i det åpenbares Guds rettferdighet, av tro og til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro.

Det å skamme seg over evangeliet er vel noe vi alle av og til kan kjenne oss igjen i. Jeg må innrøme at jeg ikke alltid synes det er helt lett å si at jeg tror på evangeliets budskap. Når jeg møter folk som har et negativt intrykke av kristendommen, er det serlig lett å skamme seg over å være kristen.

Noe av det vi trenger i dag er tydlighet. Det har blitt forbudt å hevde at man har sannheten, for da er man intolerant. Toleranse blandes litt for ofte sammen med det å ikke ha et standpunkt. Respekt er ikke å mene det samme som, eller å si at "det du tror er riktig det også."

Som kristen mener jeg faktisk at andre religioner og livssyn tar feil. Er jeg da intolerant? Jeg klarer da å møtte andre mennesker som ikke deler mitt livssyn uten at de klager på min intoleranse. 

Av og til har jeg en følse av at jeg burde skamme meg over evangeliet. "Det har jo skjedd så mye vondt i kristendommens navn"  "Kan du virkelig tro på det der?"

Jeg kan ikke vitenskapelig bevise Gud, til det er han for stor. Men jeg må si at jeg tror på Gud, og er stolt av det. 

Jeg kan ikke komme på et eksempel hvor folk har blitt frelst av at noen skammer seg over evangeliet. Det er ikke der frelsen ligger. For evangeliet er guds kraft til frelse. Det er ved tro at man blir frelst, hvis vi ser hvor stort dette er, så blir de mennesklige utfordringene vi møter ganske små.

Glødende kull

Rom 12,20 Men det står også:
 Er din uvenn sulten, så la ham få mat,
 er han tørst, så la ham få drikke.
 Gjør du det, samler du glødende kull på hans hode.

Dette bibelverset har vært motivasjon for meg til å streve etter å gjøre godt, også mot dem som ikke var gode mot meg. Jeg tenkte at jeg da samlet glødende kull på deres hode, og det kan ikke være veldig behagelig. Altså var jeg i bunn og grun motivert ut fra ønske om å skade.

Dette ble sent i høst knust totalt under en forelesning på NLA. Spørsmål om hva det egentlig vil si å "samle glødende kull på hans hode" ble reist.

På Jesu tid var det å ha ild i huset meget viktig, som varme, og til matlagingen. Det ble sett på som skjødesløst hvis en lot glørne slokke slik at du ikke kunne få fyr igjen. Da viste du at du ikke kunne ta vare på ditt hus. Derfor begravde de det glødende kullet i asken slik at det skulle holde seg.

Hvis du skulle være så uheldig at glørne skulle slokke, ble du nøtt til å få noen glør av en nabo. Hvis du var heldig, så var dette en god nabo.  Som samlet glør til deg i et tøystykke, slik at du kunne bære det hjem. Var det en veldig god nabo, så fortalte han det ikke til noen heller, for da hadde han sværtet ditt rykte.

Det å samle glødende kull på noens hode er da en meget god gjerning. Det er ikke slik jeg lenge trodde, at da svidde du hode til vedkommende. Gud vil ikke under noen omstendigheter at vi skal ha onde baktanker. Han vil at vi skal være tværs igjenom gode, også mot dem som ikke er gode mot oss.

Noe av Guds storhet

Åp 4,8-11 Hvert av de fire vesener hadde seks vinger, og overalt hadde de øyne, både rundt om og under vingene. Natt og dag roper de uten stans:

Hellig, hellig, hellig

er Herren Gud,

Den Allmektige,

han som var og som er

og som kommer

9 Hver gang de fire vesener priser og hyller og takker ham som sitter på tronen, han som lever i all evighet, 10 faller de tjuefire eldste ned for ham som sitter på tronen, og de tilber ham som lever i all evighet. De kaster sine kranser fram for tronen og roper

11 Verdig er du,

vår Herre og Gud,

til å motta all pris og ære og makt.

For du har skapt alle ting,

du ville det,

og de ble til, skapt av deg.

Sånn skal noe av lovsangen i himmelen lyde. Johannes Åpenbaring er mye spennende og skummel lesing, og du ser noe av Guds storhet. Han skal tilbes døgnet rundt.

Sal 144,3-4

Herre, hva er vel et menneske,

siden du kjennes ved det,

et menneskebarn,

siden du bryr deg om det?

4 Mennesket er som et vindpust,

dets dager som en flyktende skygge.

I forrhold til Gud er vi mennesker ganske små, og det store paradokse her er at Gud bryr seg om oss, han kjenner seg ved oss. Tar du en titt på stjernehimlen og ser vrimlen av stjerner, så kan du prøve å tenke deg hva som er bakenfor den bakerste stjernen. Bak den bakerste galaksen. Der finnes det en begrensning i våres hjerne. Vi klarer ikke fatte uendlig størrelse.

På samme måte er det med tid, vi klarer ikke tenke oss evigheten.

Hvoran kan vi da klare å fatte Gud som skapte begge deler?

Likevel bryr han seg uendelig mye om oss.

Bønnen og Gud

Hvorfor svarer ikke Gud på Bønn? Hvorfor blir ikke alle syke helbredet? Og hvorfor er det noen som kan be om helbredelse, og ting skjer, mens ingenting skjer når andre ber?

Dette er spørsmål jeg har blitt møtt med flere ganger, og av og til møter jeg mennesker som har en holdning nær den at Gud skal tjene dem. Jeg tror det er holdninger vi alle av og til kan ta oss selv i å ha. At Gud ikke gjør som vi vil. Det er noe i at "den vanskeligste bønnen Gud lærte oss å be, er bønnen la din vilje skje." som sangen sier. Alt for ofte tror jeg vi på forhånd "vet" hva som er rett, også handler ikke Gud ut fra det.

Det har irritert mange at de ikke kan putte Gud i en ramme. Selv har jeg gjort flere forsøk på å "forstå" Gud, men kommet frem til at jeg ikke kan forstå det som er større enn meg selv. Jeg kan ikke forstå Evigheten, og ikke Uendligheten, og i allefall ikke han som står bak begge deler. 

Men, et stort men. Det er gått å være på lag med ham, få tilhøre ham, og vere under hans beskyttelse og i hans tjeneste. Bønn er for meg tid sammen med Gud, sammen med andre i felles bønn, men også alene i stillhet eller med ord. 

Fil 4,6-7 Vær ikke bekymret for noe! Men la alt som ligger dere på hjertet, komme fram for Gud i bønn og påkallelse med takk! 7 Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus. 

Tenk på det, når vi legger alt frem for Gud, så skal vi få Guds fred, og han skal bevare våre hjerter og tanker i Kristus Jesus.

Jeg får bare lyst til å si Amen

hater synden, elsker synderen

Guds dilemma er at han elsker oss syndere uendelig, men hater synden uendelig. Han vil ikke ha noe med synden å gjøre, men han vil ha alt med oss syndere å gjøre. Det var jo derfor Jesus kom. 

En ting som har fasinert meg, er hvordan Jesus møter synderene, og hvordan han omtaler synd.

Joh 8,7-11 Men da de fortsatte å spørre, rettet han seg opp og sa: "Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne." 8 Så bøyde han seg ned igjen og skrev på jorden. 9 Da de hørte dette, gikk de bort, den ene etter den andre, de eldste først. Til slutt var Jesus igjen alene med kvinnen som stod der. 10 Da rettet han seg opp og spurte: "Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?" 11 Hun svarte: "Nei, Herre, ingen." Da sa Jesus: "Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!" 

Dette er et utdrag fra historien om kvinnen som var grepet i ekteskapsbrudd. Her ser vi hvordan Jesus møter henne med godhet i det han sier "heller ikke jeg fordømmer deg" Jesus var faktisk den enest der som hadde rett til å kaste den første sten. Han kastet ikke stenen. I stede sa han: Gå bort, og synd ikke mer. Altså bekrefter han at hun hadde syndet, og sier at det hun har gjort var feil, men gir henne en ny sjanse til å forlate sitt syndige liv. Fantastisk. 

Vi har noe av det samme når Jesus møter Levi. En toller med venner som gikk under betegnelsen "syndere". Jesus setter seg til bords med dem...

...Mark 2,16-17 Da de skriftlærde blant fariseerne så at han spiste sammen med syndere og tollere, sa de til disiplene: "Han spiser sammen med tollere og syndere." 17 Jesus fikk høre det og sa til dem: "Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere." Her heller legger ikke Jesus sjul på at de er syndere, men han har alikevel fellesskap med dem. Han har faktisk fellesskap med dem på grunn av at de er syndere. 

Tenk om vi hadde turt å møte medmennesker på samme måte. Slik Jesus møtte den samaritanske kvinnen, som med glede utropte : Joh 4,29 "Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?" Hvis du kjenner historien, så vet du at det var ikke gode ting hun hadde gjort.

Når vi møter medkristne i dag, så synes jeg vi er litt for flinke til å ikke bry oss om synden. Det er faktisk ikke å vise at en bryr seg. De man bryr seg om stiller man krav til. Jeg vil at mine venner skal stille krav til hvordan jeg lever. Uten tilbakemelding får man ikke forandret seg.

Det er i disse tingene Jesus er så flink til å skille sak og person. Hater synden, elsker synderen.

Vi må kansje bli flinkere til å gi og å ta imot kritikk? og innse våre feil?