La Jesus få jobbe

Jesus ta meg som jeg er, jeg kan bare komme slik.
Før meg nærmere til deg, ta så bort mitt hat og svik.

Gjør meg til en edelsten,
varsomt slipt, og lutret ren.
Lys fra Jesus stråler fram.
Gi all ære til Hans navn.

 

Det er bare en måte vi kan komme til Jesus. Vi kan bare komme akkurat sånn vi er. Har du derimot tenkt å forbli slik du er, så er ikke Jesus den rette å komme til.  

Å komme til Jesus slik du er, er begynnelsen på et spennende og utfordrende liv fult av motstand og utfordringer. Lar du Jesus få jobbe, så begynner han å slipe og pusse, Lute og rense. Alt stygt og gammel møkk må vekk.

 

Jesus har tatt på seg all synd og skyld, og tatt straffen for alt ondt. Derfor er det med stor frimodighet vi kan komme til jesus og legge fra oss vår synd og alt som plager oss. Og la han beynne å slipe av gamle vaner og levesett som ikke tjener til det gode. Det koster, og det kan gjøre vondt å bli slipt og pusset på. Resultatet derimot er desto bedre. For da skinner kjærligheten Gud har lagt ned i oss gjennom, og folk rundt kan få se glimt av Jesus.

Takk Gud under alle forhold

Takk Gud under alle forhold! For dette er Guds vilje med dere i Kristus Jesus.

1 Tess 5, 18

Bildet viser et rådyr som kom løpende forbi mens jeg satt og så på fugler. Det er utrolig hvordan Gud liksom sier hei gjennom skaperverket sitt : )

Livet er ikke alltid like lett, og den siste tida har det for min del vært ganske stressende og vanskelig. Jeg har mye og gjøre på skolen, frister på innlevering av undervisningsmateriell til et ledertreningskurs nærmer seg faretruende fort, det er vanskelig å få ledere på leir, ei god venninne er på sykehuset etter ei bilulykke, og ei anna har akkurat mista dattera si, på jobben krever de sitt, osv. osv. osv.
Så for å puste ut litt, og samle litt krefter, så gjør jeg det en hver med respekt for seg selv ville gjort, nemlig gå ut i skogen og ringmerke fugler. Akkurat det har jeg gjort i dag. Og mens jeg satt der og så på fuglene, så tenkte jeg gjennom ukas problemer, og alt jeg har å bekymre meg for. Jeg begynte å be til Gud for det, og det var da dette bibelverset dukket opp i hode mitt.

Takk Gud under alle forhold!

Og det var akkurat det jeg begynte med, takke Gud. Jeg takket Gud for at jeg har en studieplass, og har muligheten til å studere; at min undervisning kan være til nytte for andre; at det kommer 61 unger på leir for å høre om Jesus, og gjøre det morsomste jeg vet, nemlig merke fugler; at venninna mi er på bedringens vei, og kan begynne å studere igjen til høsten; at Gud har vært med familien som har mistet datteren sin; at jeg har en jobb jeg trives med; og sånn fortsatte jeg til jeg ikke kom på mer. Det som skjedde var litt merkelig, fordi jeg kjente at ettersom jeg takka Gud, så forsvant bekymringene mine en etter en. Ikke det at alt løste seg, men jeg ble mindre bekymret og fikk mer og mer krefter til å gyve løs på oppgavene. Det var skikkelig deilig.

Jeg vet ikke hvordan du har det i dag, kanskje har du mye å gjøre, eller lite; kanskje er livet greit, og kanskje er det tøft akkurt nå. Uansett så vil jeg anbefale deg å sette deg ned, tenke gjennom alt det som er tungt og vanskelig, også ber du for det. Etterpå takker du Gud, takk ham for det du har å gjøre, takk ham for venner og familie, og takk ham for at han er der, og tar seg av deg. Det er utrolig hva som skjer når en takker :o)

Nå har jeg ikke tenkt å skrive mer, fordi jeg skal akkurat til å spise en stor porsjon med pytt i panne, mens jeg ser på en dårlig Steven Segal film : )

Kos deg med å takke Gud.

Totalt omgitt

Bakfra og forfra omgir du meg, du har lagt din hånd på meg. Sal 139,5

Et kort men et veldig godt vers. Gud er alltid med oss. Han omgir oss på alle kanter både i tid og rom. Før du har sagt et ord, så vet Gud det. Før du har gjort en bevegelse så er han der sammen med deg. Han er med alle dager. Når du ser tilbake på det som har vært, så er han også der. Du er aldri forlatt, men høyt elsket og støttet av Universets herre og skaper.

Gud er ikke bare en som omgir deg, han legger også sin hånd på deg. Han er virkelig tilstede og griper inn, rettleder, trøster og viser omsorg. Det eneste du trenger å gjøre er å se etter. Ta en titt rundt deg og se, se tilbake på det som har vært, be en bønn. Gud er der.

Han er alltid til stede uansett hvordan du har det. Det kommer ikke ann på hvordan du føler. Om du er trist eller glad, fornøyd med deg selv, eller bærer på skyldfølelse. Gud er der, han vil legge sin hånd på din skulder og være med deg, han er klar til å ta imot hva du enn bærer på, for han vet det.

Han kjenner deg, han kjenner deg faktisk bedre enn du gjør selv. La han som har skapt deg få slippe til med sin hånd, så skal du se store ting skje, du skal få komme helt nær universets Herre og kjærlighetens opphav.

Ta ansvar

Matt 7,3 Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til?

Har du lagt merke til at det er lettere å kritisere andre, enn å lete etter feil hos seg selv? Eller hvor lett det er å bli sint eller forlegen hvis andre prøver å rettlede deg?

Det er ikke bare moralsk rett å begynne med sine egne feil. Det gjør faktisk at du kan fjerne deler av bjelken i øyet ditt slik at du kan se klarere. Alle våre feiltrinn og synder legger et slags slør for øynene slik at vi ikke helt klart ser hva som er rett lenger. Fastetiden er en tid også for selvransakelse ut fra Guds ord. En gyllend mulighet til å fjerne bjelker. Det er en smertefull prosess, og en blir aldri helt ferdig med bjelkefjerning, for det kommer stadig nye. men det er karakterbyggende og en god hjelp.

Matt 7,5 Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av din brors øye.
Så opdager vi kanskje at noe er feil, men ser det ikke hos oss selv, men hos et medmenneske. Skal vi ikke da si fra? Hvis en bror synder skal du rettlede ham, støtte og hjelpe igjennom problemene. Gjør du det, så vil kanskje denne broderen også kunne hjelpe deg med å plukke ut rester av bjelken din som du ikke ser selv. Sammen kan dere bygge karakter, ikke bli overmennesker som er uten feil, men leve nærmere Guds vilje, og nærmere folk rundt dere.

skam og evangelium

Rom 1,16-17
 For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for alle som tror, jøde først og så greker.
 17 For i det åpenbares Guds rettferdighet, av tro og til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro.

Det å skamme seg over evangeliet er vel noe vi alle av og til kan kjenne oss igjen i. Jeg må innrøme at jeg ikke alltid synes det er helt lett å si at jeg tror på evangeliets budskap. Når jeg møter folk som har et negativt intrykke av kristendommen, er det serlig lett å skamme seg over å være kristen.

Noe av det vi trenger i dag er tydlighet. Det har blitt forbudt å hevde at man har sannheten, for da er man intolerant. Toleranse blandes litt for ofte sammen med det å ikke ha et standpunkt. Respekt er ikke å mene det samme som, eller å si at "det du tror er riktig det også."

Som kristen mener jeg faktisk at andre religioner og livssyn tar feil. Er jeg da intolerant? Jeg klarer da å møtte andre mennesker som ikke deler mitt livssyn uten at de klager på min intoleranse. 

Av og til har jeg en følse av at jeg burde skamme meg over evangeliet. "Det har jo skjedd så mye vondt i kristendommens navn"  "Kan du virkelig tro på det der?"

Jeg kan ikke vitenskapelig bevise Gud, til det er han for stor. Men jeg må si at jeg tror på Gud, og er stolt av det. 

Jeg kan ikke komme på et eksempel hvor folk har blitt frelst av at noen skammer seg over evangeliet. Det er ikke der frelsen ligger. For evangeliet er guds kraft til frelse. Det er ved tro at man blir frelst, hvis vi ser hvor stort dette er, så blir de mennesklige utfordringene vi møter ganske små.

Glødende kull

Rom 12,20 Men det står også:
 Er din uvenn sulten, så la ham få mat,
 er han tørst, så la ham få drikke.
 Gjør du det, samler du glødende kull på hans hode.

Dette bibelverset har vært motivasjon for meg til å streve etter å gjøre godt, også mot dem som ikke var gode mot meg. Jeg tenkte at jeg da samlet glødende kull på deres hode, og det kan ikke være veldig behagelig. Altså var jeg i bunn og grun motivert ut fra ønske om å skade.

Dette ble sent i høst knust totalt under en forelesning på NLA. Spørsmål om hva det egentlig vil si å "samle glødende kull på hans hode" ble reist.

På Jesu tid var det å ha ild i huset meget viktig, som varme, og til matlagingen. Det ble sett på som skjødesløst hvis en lot glørne slokke slik at du ikke kunne få fyr igjen. Da viste du at du ikke kunne ta vare på ditt hus. Derfor begravde de det glødende kullet i asken slik at det skulle holde seg.

Hvis du skulle være så uheldig at glørne skulle slokke, ble du nøtt til å få noen glør av en nabo. Hvis du var heldig, så var dette en god nabo.  Som samlet glør til deg i et tøystykke, slik at du kunne bære det hjem. Var det en veldig god nabo, så fortalte han det ikke til noen heller, for da hadde han sværtet ditt rykte.

Det å samle glødende kull på noens hode er da en meget god gjerning. Det er ikke slik jeg lenge trodde, at da svidde du hode til vedkommende. Gud vil ikke under noen omstendigheter at vi skal ha onde baktanker. Han vil at vi skal være tværs igjenom gode, også mot dem som ikke er gode mot oss.

Noe av Guds storhet

Åp 4,8-11 Hvert av de fire vesener hadde seks vinger, og overalt hadde de øyne, både rundt om og under vingene. Natt og dag roper de uten stans:

Hellig, hellig, hellig

er Herren Gud,

Den Allmektige,

han som var og som er

og som kommer

9 Hver gang de fire vesener priser og hyller og takker ham som sitter på tronen, han som lever i all evighet, 10 faller de tjuefire eldste ned for ham som sitter på tronen, og de tilber ham som lever i all evighet. De kaster sine kranser fram for tronen og roper

11 Verdig er du,

vår Herre og Gud,

til å motta all pris og ære og makt.

For du har skapt alle ting,

du ville det,

og de ble til, skapt av deg.

Sånn skal noe av lovsangen i himmelen lyde. Johannes Åpenbaring er mye spennende og skummel lesing, og du ser noe av Guds storhet. Han skal tilbes døgnet rundt.

Sal 144,3-4

Herre, hva er vel et menneske,

siden du kjennes ved det,

et menneskebarn,

siden du bryr deg om det?

4 Mennesket er som et vindpust,

dets dager som en flyktende skygge.

I forrhold til Gud er vi mennesker ganske små, og det store paradokse her er at Gud bryr seg om oss, han kjenner seg ved oss. Tar du en titt på stjernehimlen og ser vrimlen av stjerner, så kan du prøve å tenke deg hva som er bakenfor den bakerste stjernen. Bak den bakerste galaksen. Der finnes det en begrensning i våres hjerne. Vi klarer ikke fatte uendlig størrelse.

På samme måte er det med tid, vi klarer ikke tenke oss evigheten.

Hvoran kan vi da klare å fatte Gud som skapte begge deler?

Likevel bryr han seg uendelig mye om oss.