Noe av Guds storhet

Åp 4,8-11 Hvert av de fire vesener hadde seks vinger, og overalt hadde de øyne, både rundt om og under vingene. Natt og dag roper de uten stans:

Hellig, hellig, hellig

er Herren Gud,

Den Allmektige,

han som var og som er

og som kommer

9 Hver gang de fire vesener priser og hyller og takker ham som sitter på tronen, han som lever i all evighet, 10 faller de tjuefire eldste ned for ham som sitter på tronen, og de tilber ham som lever i all evighet. De kaster sine kranser fram for tronen og roper

11 Verdig er du,

vår Herre og Gud,

til å motta all pris og ære og makt.

For du har skapt alle ting,

du ville det,

og de ble til, skapt av deg.

Sånn skal noe av lovsangen i himmelen lyde. Johannes Åpenbaring er mye spennende og skummel lesing, og du ser noe av Guds storhet. Han skal tilbes døgnet rundt.

Sal 144,3-4

Herre, hva er vel et menneske,

siden du kjennes ved det,

et menneskebarn,

siden du bryr deg om det?

4 Mennesket er som et vindpust,

dets dager som en flyktende skygge.

I forrhold til Gud er vi mennesker ganske små, og det store paradokse her er at Gud bryr seg om oss, han kjenner seg ved oss. Tar du en titt på stjernehimlen og ser vrimlen av stjerner, så kan du prøve å tenke deg hva som er bakenfor den bakerste stjernen. Bak den bakerste galaksen. Der finnes det en begrensning i våres hjerne. Vi klarer ikke fatte uendlig størrelse.

På samme måte er det med tid, vi klarer ikke tenke oss evigheten.

Hvoran kan vi da klare å fatte Gud som skapte begge deler?

Likevel bryr han seg uendelig mye om oss.

Bønnen og Gud

Hvorfor svarer ikke Gud på Bønn? Hvorfor blir ikke alle syke helbredet? Og hvorfor er det noen som kan be om helbredelse, og ting skjer, mens ingenting skjer når andre ber?

Dette er spørsmål jeg har blitt møtt med flere ganger, og av og til møter jeg mennesker som har en holdning nær den at Gud skal tjene dem. Jeg tror det er holdninger vi alle av og til kan ta oss selv i å ha. At Gud ikke gjør som vi vil. Det er noe i at "den vanskeligste bønnen Gud lærte oss å be, er bønnen la din vilje skje." som sangen sier. Alt for ofte tror jeg vi på forhånd "vet" hva som er rett, også handler ikke Gud ut fra det.

Det har irritert mange at de ikke kan putte Gud i en ramme. Selv har jeg gjort flere forsøk på å "forstå" Gud, men kommet frem til at jeg ikke kan forstå det som er større enn meg selv. Jeg kan ikke forstå Evigheten, og ikke Uendligheten, og i allefall ikke han som står bak begge deler. 

Men, et stort men. Det er gått å være på lag med ham, få tilhøre ham, og vere under hans beskyttelse og i hans tjeneste. Bønn er for meg tid sammen med Gud, sammen med andre i felles bønn, men også alene i stillhet eller med ord. 

Fil 4,6-7 Vær ikke bekymret for noe! Men la alt som ligger dere på hjertet, komme fram for Gud i bønn og påkallelse med takk! 7 Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus. 

Tenk på det, når vi legger alt frem for Gud, så skal vi få Guds fred, og han skal bevare våre hjerter og tanker i Kristus Jesus.

Jeg får bare lyst til å si Amen

hater synden, elsker synderen

Guds dilemma er at han elsker oss syndere uendelig, men hater synden uendelig. Han vil ikke ha noe med synden å gjøre, men han vil ha alt med oss syndere å gjøre. Det var jo derfor Jesus kom. 

En ting som har fasinert meg, er hvordan Jesus møter synderene, og hvordan han omtaler synd.

Joh 8,7-11 Men da de fortsatte å spørre, rettet han seg opp og sa: "Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne." 8 Så bøyde han seg ned igjen og skrev på jorden. 9 Da de hørte dette, gikk de bort, den ene etter den andre, de eldste først. Til slutt var Jesus igjen alene med kvinnen som stod der. 10 Da rettet han seg opp og spurte: "Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?" 11 Hun svarte: "Nei, Herre, ingen." Da sa Jesus: "Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!" 

Dette er et utdrag fra historien om kvinnen som var grepet i ekteskapsbrudd. Her ser vi hvordan Jesus møter henne med godhet i det han sier "heller ikke jeg fordømmer deg" Jesus var faktisk den enest der som hadde rett til å kaste den første sten. Han kastet ikke stenen. I stede sa han: Gå bort, og synd ikke mer. Altså bekrefter han at hun hadde syndet, og sier at det hun har gjort var feil, men gir henne en ny sjanse til å forlate sitt syndige liv. Fantastisk. 

Vi har noe av det samme når Jesus møter Levi. En toller med venner som gikk under betegnelsen "syndere". Jesus setter seg til bords med dem...

...Mark 2,16-17 Da de skriftlærde blant fariseerne så at han spiste sammen med syndere og tollere, sa de til disiplene: "Han spiser sammen med tollere og syndere." 17 Jesus fikk høre det og sa til dem: "Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere." Her heller legger ikke Jesus sjul på at de er syndere, men han har alikevel fellesskap med dem. Han har faktisk fellesskap med dem på grunn av at de er syndere. 

Tenk om vi hadde turt å møte medmennesker på samme måte. Slik Jesus møtte den samaritanske kvinnen, som med glede utropte : Joh 4,29 "Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?" Hvis du kjenner historien, så vet du at det var ikke gode ting hun hadde gjort.

Når vi møter medkristne i dag, så synes jeg vi er litt for flinke til å ikke bry oss om synden. Det er faktisk ikke å vise at en bryr seg. De man bryr seg om stiller man krav til. Jeg vil at mine venner skal stille krav til hvordan jeg lever. Uten tilbakemelding får man ikke forandret seg.

Det er i disse tingene Jesus er så flink til å skille sak og person. Hater synden, elsker synderen.

Vi må kansje bli flinkere til å gi og å ta imot kritikk? og innse våre feil?