nåde

Du ser alt jeg ikke er, men vil være
Du ser alt det som jeg gjør, men ikke vil
Kjære Gud jeg ser det mer og mer
Jeg strekker bare ikke til

Så jeg klamrer meg til nåden
Og jeg søker dine øyne
Takk Jesus for din kjærlighet,
at du møter mine

Jeg vil så gjerne gjøre alt helt rett
For å vise at jeg elsker Deg
Men kjære Gud, jeg ser det mer og mer,
min stige rekker ikke opp

Så jeg klamrer meg til nåden
Og jeg søker dine øyne
Takk Jesus for din kjærlighet,
at du møter mine

Sangen "jeg klamrer meg til nåden" er en enkel sang, men har et meget sentralt innhold.
Hverdagen er full av ting en ikke vil, men gjør like vel. En sier ting en ikke mener, og en prøver så godt en kan å gjøre det som er rett... Men en strekker bare ikke til.
Det er da det er så godt å kunne klamre seg til nåden. Jesus døde for oss nettop fordi ingen strekker til.

Så kan en søke Guds øyne, det er kjærlige øyne som avslører hver minste tanke, og som kjenner alle deler av livet. Så kan vi få kjenne Jesu kjærlighet i det han møter våre øyne. Når en møter Jesu kjærlige øyne, så vet en at synden er tatt bort. korset har seiret, og vi kan få en ny sjanse på tross av at vi ikke strekker til.

Ef 2,8-9 For av nåde er dere frelst, ved tro.
Det er ikke deres eget verk, men Guds gave.
9 Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal rose seg.

følge Gud slik som Moses

I tro nektet Moses, da han ble stor, å være en sønn av faraos datter.
Han ville heller lide vondt sammen med Guds folk enn leve en kort tid i syndig nytelse. Hebreerne 11, 24-25

Tenk for en viljestyrke.I dagens norske samfunn er det ikke bra å snakke om å fornekte seg selv.Moses er her et viktig forbilde.I stede for nytelse og et godt liv,valgte han å vandre gjennom mange prøvelser sammen med israelsfolket.

Det er jo dette Jesus ber oss om.Luk 9,23; Så sa han til alle: «Den som vil følge etter meg, må fornekte seg selv og ta sitt kors opp hver dag, og følge meg.

Tenk om vi klarte å fornekte oss selv, plukke opp korset, og følge Jesus hver dag.

Kristus alene

Jeg var innom flyplasskapellet på Gardermoen. Et fint stilrent kapell med enkel innredning. Det var satt frem noen stoler, det var en plass til tenne lys og til ettertanke, og det var et alter hvor det lå en bibel. Ved siden av bibelen lå en koran, og i et hjørne lå det to bønnetepper vendt mot mekka.

Kapellet på gardermoen er ikke et rent kristent kapell. Selv om det het chapell på engelsk, og det var et symbol med en som satt på kne og ba, så var det et multireligiøst rom. På norsk sto det "stille rom". En mer passende tittel en den engelske.

I et svensk fengsel gir de tilbud om et 30 dager langt retrit mot slutten av soningstiden i en slags klosterlignende tilværelse. Fangene som var med på prosjektet fortalte at de ble roliger, og så mer frem til hverdagen utenfor murene. Det hele var ledet av en prest som viet seg til dette arbeidet. De hadde faste rytmer og bønnetider som et vanlig kloster, og hele opplegget så meget bra ut, og fangene virket meget fornøyd. I bønnestundene kunne de bruke en bønnebok, ha stille bønn, eller praktisere yoga eller meditasjon. Når jeg leste dette fikk jeg meg et lite støkk. Det kom tydelig frem at det ikke var så farlig hvilke religion man plukket fra bare det gav en stille selvransakende stund, eller en personlig religiøs opplevelse. (kilde: Eriksson, Emanuel: Bønnecelle ved soningens slutt, Strek nr 2 2009 side 14-17;vårt land, Oslo 2009)

Nyreligiøsitet, religiøse metoder for å kjenne Guds nærvær, og vektlegging på hva "Gud kan gjøre for deg" er sterke strømninger i tiden. Hva er viktigst? Religiøsitet og religiøse opplevelser? eller er det hva Paulus minner oss om i 1 Kor 2,2:

For jeg hadde bestemt at jeg ikke ville vite av noe annet hos dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet.
<Gal 3,1;6,14>

Jeg er ikke i tvil. Det viktigste er hva Gud har gjort for oss gjennom sin sønn på korset. Bare i det ligger frelsen til det evige liv. Det er ikke noe vi kan gjøre som å fremprovosere religiøse stemninger eller finne de rette "metodene" for å søke Gud. I alle fall ikke blande inn andre religioner i Gudstilbedelsen.

Faktum er at det bare finnes en vei:

Joh 14,6: Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.
<1,14;10,9;11,25>

Det finnes altså bare en vei til frelse, og et budskap vi skal forkynne: Evangeliet om Jesus Kristus.

Sannhet

Ef 6.13-14: ta derfor på Guds fulle rustning, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt. 14 Stå da fast! Spenn sannhetens belte rundt livet og kle dere i rettferdighetens brynje,

Paulus oppfordrer i Efeserbrevet til å spenne sannheten som belte om livet. På Paulus sin tid gikk de med sie sjortler. Skulle du gjøre noe, så måtte du spenne beltet om livet slik at du ikke snublet i sjortelen. I arbeid med Guds rike er det viktig å leve i sannhet. Dette høres forsovidt logisk ut, men det er viktig å være bevisst, fordi det er krefter som jobber så godt de kan mot Guds rike. Et meget viktig verktøy de bruker er å gjøre folk sløve og likegyldige i forrhold til hva som er sant.

Det er bare en sannhet, en vei, og et liv vi kan leve. Det er Jesus kristus, korsfestet og oppstanden.
joh. 14.6 Jesus sier: <jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg.>

Du vil møte mange "sannheter", du vil også finne at det alt for ofte er alt for lett å fortelle en liten løgn eller halvsannhet. Her vil vi alle falle, og det er viktig å gå til Gud med det når vi ser hva vi har gjort og hvor vi er på veg. Bare slik kan vi havne på rett kjøl igjen. Tal sant så godt du kan. Lev sant, slik at det er sammsvar mellom hvordan du lever, og hva du tror. Hold deg til sannheten, som er Jesus Kristus. Bare slik kan du ungå å snuble. Skulle du snuble så vend deg til Jesus, så reiser han deg opp igjen.

Oppmuntre hverandre

 Dere skal oppmuntre hverandre hver dag,

så lenge det heter «i dag»,

for at ingen av dere skal la seg bedra av synden og bli forherdet. 

Hebr 3,13

  

Er det ikke herlig? Tenk å oppmuntre hverandre hver dag, komme med gode kommentarer og oppmuntringer fra bibelen eller fra det levde liv som kristen. 

Tenk om vi var flinkere til å lete etter de gode anledningene, og de gode oppmuntringene, og minne hverandre på hva Gud har gjort for oss, og hva hans kjærlighet betyr for oss.

La oss gripe anledningene, og gripe dagen slik at vi ikke blir forrherdet av synd og sløvhet, men blir innspirert, motivert og styrket i troen, av å være i hverandres fellesskap, og komme med gode ord til hverandre.

 

 For øvrig, brødre: Gled dere i Herren!

Jeg blir ikke trett av å gjenta det,

og det er det tryggeste for dere. 

Fil 3,1

Ubetinget kjærlighet

Joh 21,15-17 Da de var ferdige med måltidet, sier Jesus til Simon Peter:

«Simon, sønn av Johannes, elsker du meg mer enn de andre her?»

Han svarte: «Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær.»

Jesus sier til ham: «Fø mine lam!»

16 Igjen, for annen gang sier han: «Simon, sønn av Johannes, elsker du meg?»

«Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær,» svarte Peter.

Jesus sier: «Vær hyrde for mine sauer!»

17 Så sier han for tredje gang: «Simon, sønn av Johannes, har du meg kjær?»

Peter ble bedrøvet over at Jesus for tredje gang spurte om han hadde ham kjær, og han sa:

«Herre, du vet alt; du vet at jeg har deg kjær.»

Jesus sier til ham: «Fø mine sauer! 

 

 

Dette skjedde kort tid etter Peter hadde fornektet Jesus, og bannet på at han ikke kjente Ham.

Se hvordan Jesus møter Peter, ikke med spørsmål om han vil love å holde alle bud og forskrifter, ikke med formaninger eller ord om at han må forbedre seg. Nei, Jesus spør om Peter elsker ham.

Jeg har sett for meg, at jeg frir til verdens beste Jente. Tenk om hun da svarer: Ja jeg vil gifte meg med deg, jeg skal lage mat og stelle i huset, sørge for at du får et godt liv, og være en god mor for barna vi får... Men, hjertet mitt får du ikke, det tillhører en annen.

 

Jeg vet ikke om jeg ville ha giftet meg med henne. Jeg kunne sikkert fått et overfladisk ok liv, men uten kjærligheten, så vil livet være tomt, og hun ville ikke vært min.

 

Sånn lurer jeg på om Gud av og til kan føle. -Jeg gir penger til de fattige, og jeg forkynner Guds ord. Jeg har til og med en god moral. Men det er ikke det Gud spør etter, han spør: Elsker du meg mer enn alt annet?

 

All kristen moral, og hele det kristne livet bygger på denne kjærligheten. Hadde min tro først og fremst vært avhengig av gjerninger og moral, så kunne jeg like gjerne holdt meg til Humantisk forbund. De har da gode leveregler, og en god moral som de aller fleste liker. Det er bare det at det er totalt meningsløst.

 

Paulus sier det slik i 1. kor13:

  

1 Kor 13,1-3 Om jeg taler med menneskers og englers tunger,

men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle.

2 Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap,

om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet.

3 Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, om jeg gir meg selv til å brennes,

men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet.

  

Uten kjærligheten i bånn er det ingen ting. Gud ønsker at vi elsker han mer enn alt annet. Vi kan legge ned alt, og komme og bare kjenne Guds kjærlighet, og på ny få elske han tilbake, så skal våre liv få være et resultat av denne kjærligheten.

  

1 Kor 13,13 Så blir de stående, disse tre: Tro, håp og kjærlighet.

Men størst blant dem er kjærligheten.  

Refleksjoner over "Lystbetont" og "selvrealisering"

Jeg må innrømme at jeg har fått et par ord i vrangstrupen, eller den positive "klangen" ordene har fått.

La meg få begynne med ordet Lystbetont. En holdning om at alt man gjør skal være lystbetont, og at man skal kjenne etter hva man har lyst til. En skal ikke nekte seg noe, og følge lystene.

Hvis alt en gjør skal være styrt av lyst, og en skal følge lystene sine, så tror jeg norsk arbeidsliv hadde gått dukken, enda flere familier hadde blitt oppløst, flere hadde vært rusavhengige, og antall voldtekter hadde økt. 

Hvor blir det av Jesu oppfordring i Matt 16,24: Da sa Jesus til sine disipler: Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg.

En som vil være Jesu disippel må faktisk fornekte seg selv, og se hva som er Guds vilje. Å leve som Jesu etterfølger, er ikke å leve ut lystene i kroppen som Gud har skapt, men å leve i kamp med den. Fordi vi er i utgangspunktet syndere, og kroppen vår vil ikke det som er godt. Paulus sier det slik i Gal 5,17 For vår onde natur står med sitt begjær Ånden imot, og Ånden står imot vår onde natur. De to ligger i strid, slik at dere ikke er i stand til å gjøre det dere vil.

Som en Jesu etterfølger lever man faktisk i kamp med seg selv. Ånden vår i strid mot det onde i oss. Å ta sitt kors opp handler om å følge Jesus på lidelsens vei, og kjempe mot det onde, og da bør man starte med seg selv.

Selvrealisering er det andre ordet jeg har litt i vrangstrupen. Jeg synes det høres egoistisk ut. 
Det å realisere seg selv har blitt så viktig. En skal prøve å komme så "høyt" som mulig selv. Gjøre akkurat det en selv har lyst til. Det er jo ikke i seg selv feil, men når det går utover de rundt blir det for meg feil. For å komme opp må jo noen være lenger nede. Jeg synes ikke det samsvarer helt med det idealet Jesus viste da han vasket disiplenes føtter. Og ikke minst det ideale han viste på Korset da han faktisk tok på seg all vår synd. 

Selvrealisering blir vanskelig i den menighetstankegangen Bibelen har med at vi er et legeme med forskjellige lemmer. Vi er skapt for å utfylle hverandre i et fellesskap, ikke komme til topps i en karriærestige og heve oss over hverandre. 

La oss ha fokus mot Jesus slik Paulus sier det i Hebr 12,2 med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus. For å få den glede han hadde i vente, tålte han korset uten å bry seg om vanæren, og nå har han satt seg på høyre side av Guds trone.

For et fantastisk forbilde Jesus var og er.